4. søndag i advent. søndag 20.desember 2020

Hei igjen. Nå er det ikke mange dagene igjen til Jul. Det gikk fort i år. Har vel mer med min alder å gjøre. Adventstiden var nok lenger når jeg var liten. Men fortsatt er det noen dager igjen til julaften.

 Jeg har i tidligere historier fortalt om forberedelsen til Jul på Hjelle 50-60 åra, med nedvask av hus, slakting av gris og tilbereding av mat både i form av å lage julepølser og bake de 7 sortene.

Men hvordan er det med selve julefeiringen. Er den som den var for 60 år siden. Selve julehøgtiden på en gard startet først ettermiddag på julaften. Jule treet var nok kommet til gards på lille julaften. Vi hentet treet i egen skog, selvfølgelig. Og ofte var det utpekt på forhånd, så vi kunne finne igjen et egnet tre selv om det var kommet snø på trærne.

 Jeg husker at de siste kveldene før julaften ble benyttet til gjennomgang og kvalitetssikring av julelys og juletrepynt. Det fantes nok noen ekte kjøpe juletre kuler, engler og ikke minst spir i noe knuselig materiale. Ja for det var spir i stedet for stjerne i vårt juletre. Men det meste av juletrepynt og julepynt var sjøl-laget, og mye av glanspapir. Det var flettede hjertekorger og ikke minst veeeeeldig lange lenker av strimlet glanspapir som var limt sammen med mel lim. Men det viste seg ofte at var det for få hjertekorger. Og jeg husker at Odd var en mester til å lage utrolig flotte flettekurver, med veldig smale, bare 5 millimeter brede remser av glanspapir, helst i svart og gult. De ble så jevne og fine. Jeg var så imponert over at han med de store arbeidsnevene sine fikk til å smette de tynne remsene.

Jeg har i en tidligere fortelling fortalt om at pappa tok seg en runde tidlig formiddag julaften og sjekket hva mamma hadde av god saker i skuffer og skap og ikke minst i den store kista. Og ofte kom han til at noe” manglet” og da kom ryggsekken på og turen gikk til Førde for å supplere.

Men pyntingen av juletreet var først ut på dagen julaften, etter at vi hadde vasket oss og fått på rene og pene klær. Og det var stas å gå ut i kroken fremfor ”lisjealtanen” og lytte til om vi kunne høre kirkeklokkene ringe jula inn kl 17. Dersom det var sønna eller vestavind, var klokkeklangen klar. I radioen som var innstilt på Oslo på mellombølgenettet, kom nå julepreken. Nå ville mamma ha litt ro, og satte seg andektig og lyttet til juleevangeliet, og vi måtte være litt stille. Juletreet har nok hatt ulike plasser opp gjennom tidene, men jeg husker at det ble satt inntil det vestre vinduet mot løa.

Maten var nok forberedt i god tid. Jeg ser på det store internettet at vår vestlandske julemat tradisjon med pinnekjøtt er tidfestet til 1700 tallet. Jeg husker at vi kalte det ”ribbe”, fordi det var ribba på sauen.

Men i vår store familie var det mer enn pinnekjøtt på menyen. Vanligvis ble det slaktet en sau og en gris på høsten. Og det trengtes mer mat en de to ribbene av sauen for å mette alle. Og denne dagen skulle det alltid være nok mat.

Alle skulle spise så mye de orket og likevel skulle det være godt med rester.  Det var derfor både svinekjøtt, trolig ribbe, og kjøttkaker i tillegg på min barndoms julematbord.

På Hjelle var langbordet i ”staua”. I bua var det soverom og i tillegg spisskammers for julekakene. Kakeboksene var innelåst i buffeen. De sto bak den venstre nedre skapdøren og nøkkelen lå i mammas forkle. Det ble gjort mange innbruddsforsøk i buffeen. Og øvelse gjør mester. Vi kunne dra skuffen over døra helt ut, stikke hånden ned og rakk da kakeboksen på hylla. Den var innen rekkevidde for smale armer. Men vi tømte aldri kakeboksen. I alle fall holdt lageret til godt ut på nyåret. Kanskje hadde mamma et hemmelig reservelager?? I staua sto også kista med de gode luktene av ulik frukt. De var Gravenstein epler fra Aurland. Men også appelsin og forskjellig tørket frukt. Fiken er fortsatt min favoritt. Den burde fortsatt være innelåst og gjemt for meg, slik at det er noe igjen til Jul. Men de kommer jo på tilbud i romjul.

Etter maten var det tid for å åpne gavene. Ja for det var ikke så mange. Men det var ting som vi hadde bruk for. Fra tante Emma kom det gode strikkevarer. Er ikke sikker på at det var favoritten min den gang. Genseren klødde. Det var nok ikke Merinoull, men jeg lærte etter hvert at den holdt meg varm... 

Nå var det tid for å høre hvem som hadde sendt oss julekort og julebrev med nytt fra noen som det var lenge siden vi hadde hørt fra. Og det var tid for å ta fram juleheftene. Ja for juleheftene har også en lang tradisjon i vår kultur. Vi hadde våre favoritter. På Hjelle satte mamma seg med Jul i Sunnfjord, mens vi yngre fant fram Stomperud, Knoll og Tott, Finbech og Fia og ikke minst Smørbukk. Vangsgutane vart aldri min favoritt.

Nå kom tonene fra radioen og stemmen til Erik Bye. Han ledet julekvelds sending fra Store Studio med ”Vi går om bord”.  Det var helg i stua. 

Og det vart tid til spill. Sjakkbrettet sto framme hele året, men i Jula kom Kinasjakk frem. Det ble det litt uro rundt. Jeg tror at de flerte var mer opptatt av å sabotere for andre, enn å finne løsninger for å vinne. Det ble viktigere å stoppe andre enn å komme i mål sjøl. Da kunne det ofte være lurt ”å ligge litt lavt i terrenget.  Husker ikke når ”domino” kom inn i vårt liv. Men jeg husker noen netter hvor verken jeg eller Odd ville gå til sengs før den andre var slått mange nok ganger. 

I løpet av julehelga var det i min barndom alltid Juleselskap til onkel og tanter på Terva. Det var store selskap og i begge de to ”finstuene” i vestre del av huset var det dekket bord med fin damaskduk og mange kaker og ho Nikka sine Sunnfjord lefser.

Her møtte vi også tante Margrete sin familie. De var ”byfolk” fra Førde sentrum. Veldig pent kledde med fine manerer. Så da måtte jeg stramme meg opp.

Etter hvert ble juleselskapet på Terva erstattet med 1.juledags besøk til både søster Jenny i Førde og søster Tulla på Stubhaug. Det blir naturlig slik når barna etablerer seg og det kommer barnebarn. Det nye generasjoner må lage sine tradisjoner og føre videre slik de ønsker det med besteforeldre som kommer på besøk. Som yngstemann, og fortsatt ”barn” ble jeg med på lasset og møtte mine søstres sviger familie.

Men det var en ting som gikk igjen både i Førde og på Stubhaug. Ho Nikka sin Lefseoppskrift som var så saftige at når du tygget over ”løpsa” som vi kalte den, så kom det en bølge av krem ut på begge sidene av lefsa. Og de overdådige sjokoladekakene med den lyse sjokoladesmørkremen i 2 lag på minst en centimeters tykkelse. Så høg at den ikke hadde fått plass i dagens kjøleskap. De hadde spisskammers den gangen. Og så smakfull at du måtte ta flere stykker og så mektig at du straks etterpå måtte kompensere med minst en grovskive med 2 lag fårepølse…..  

Og så kunne jeg ta et kakestykke til. 

Nå er det Synnøve og jeg som på vår måte ønsker å samle våre familier, og være sammen med våre barn og barnebarn i julehøytiden. Vi må bare passe på at våre ønsker og behov tilpasser det slik at våre barn også kan utøve sin rolle og finne sine gode måter å feire jul på. 

I år har nok alle følt på, og vært spent på hvordan årets julefeiring kan gjennomføres med gode tiltak for å ivareta korona smitte fare. Lemping av reglene for hvor mange som kunne treffes sammen på julaften har blitt satt pris på av alle. Og det vil nok gå bra.

Synnøve og jeg skal feire jula hjemme i Hetlevikåsen, sammen med Jørgen, Monica og Hallgeir. Det blir kjekt. Men for meg blir julaften i år spesiell. I gleden av å dele høytiden og opplevelsene med mine nærmeste, kommer det et stemningsskifte. I år mer enn tidligere, vil jeg føle savn fordi det er noen som mangler rundt et julebord. I fjor som alle tidligere år så lenge jeg kan huske var det viktig å få en prat på telefonen med mine søsken. Oftest kom Svein meg i forkjøpet. Han ville” berre ringe og ønske ei GOD JUL. Og eg måtte helse de andre rundt meg”

Og jeg ringte Aasmund og fikk høre hvordan været var, og hvor mange de kom til å være rundt julebordet, og ønske om en god Jul. Og jeg måtte love at vi skulle snakkes når jeg kom til Hjelle i romjul. Slik blir det ikke i år.

Jeg var på gravene nå i uka som var. Det var velstelt som alltid. På julaften vil det være lys der. Det blir godtvondt å tenke på.

På slike dager må jeg ta fram et dikt som er slik: 

Hvis en engel kom til deg med løfte om at død skulle avskaffes –

men at det var uløselig  knyttet til en avtale om at det aldri kom nytt liv, aldri mer ett nytt barn – eller barnebarn. Ville du da være i tvil om svaret?

Synnøve venter sitt 4 barnebarn i februar, og jeg blir bonusbestefar på nytt.

Og jeg kjenner  at jeg igjen må lytte til Ole Brumm.

Ole Brumm og Nasse Nøff satt på en trestamme i skogen.

 Nasse så litt lei seg ut. Så såg han bort på Brumm.

En dag skal vi alle død, sa han.

 Ole Brumm satt å tenkte en stund, så såg han på Nasse, la labben sin på nasse sin pote og sa. Ja, Nasse det skal vi, men alle andre dager skal vi leve. Kom, nå går vi og spiser pannekake med blåbær på.

Så både ikveld og på jualaften vil jeg finne et sted og låne øret til ”gabrielles sang” og teksten: ”jeg vil kjenne at jeg lever…….”

 Du finner den bl.annet her fra siste sending av ”hver gang vi møtes”   

 Ta vare på hverandre og nyt dagene. God advent og GOD JUL om noen dager.   

         Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

         For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred

         på denne lille jord, hvor menneskene bor.

mvh

Arvid

 

 

3.søndag i Advent 13. desember

Da er julekakene i boks i heimen. Det ble litt ekstra i år. Synes at eg fortjener det. Og de som kjenner meg, vet at jeg er god på å finne gode grunner til å kose meg med kaker, både før, i jula og ut på nyåret hvis det er noen igjen. Men nå har jeg litt å gå på. Koronaen har utfordret oss på mange områder. Bergen Turlag oppfordret alle om å komme seg utav tettpakkede treningssenter og heller bruke by fjellene til trim. Der er det nok av plass og masse frisk luft. De laget konkurranse om å besøke flest mulig by fjell flest mulige ganger i perioden april tom oktober i år. Og jeg som ikke er noe ”konkurransemenneske” ble bitt, og Synnøve og jeg har gått ca 150 mil hver og besøkt 4 av ”våre fjell” i vest 98 ganger i løpet av perioden.. Det har kostet meg 10 kg.

Men tilbake til Hjelle. Garden og tunet på Hjelle har gjennomgått store endringer siden familien kom her i 1919. Det er mange bilder som viser hvordan tunet var etter at ”gamlehuset” ble bygget i 1927. Men hvordan så det gamle, gamle huset ut som bestefar og familien flyttet inn i?  Det vet vi lite om. Vi tror at det var bygget omtrent der  låveveggen mot øst er i dag.

Tegningen viser hvordan vi tror at tunet kan ha vært organisert i 1920. Ove har tegnet utfra studier av de bildene vi har.

Rundt 1950-1953 ble den gamle låven og fjøsen bygget om og på. Bilder fra rundt 1950 viser at arbeidet er i gang og ny fjøsgrunnmur i syd er bygget opp. Løa har fått påbygg og ny takvinkel. Og så vet vi sikkert at både fjøs og låve står ferdig til sommeren 1953, når min eldste søster Tulla gifter seg med Erling. Jeg husker ikke så mye fra verken Tullas, bryllupet til onkel Erik sommeren 1952, eller til søster Jenny og Ingvard sitt bryllup som ble holdt på Hjelle i 1954. Men Odd og Tulla sitt bryllup i 1958 husker jeg godt. Både fordi jeg for første gang, men ikke siste, forspiste meg på kaker på bryllupsdagen og påfølgende dager. Men mest fordi min onkel Helge på Tefre ”mobbet” meg fordi den nye fin buksen ikke ville henge oppe. Buksen var trolig litt for stor, og jeg hadde insistert på at jeg skulle ha belte på, for de hadde de store guttene.. Helge hadde bukse seler og mente at det burde jeg også ha.

I siste halvdel av 1960 tallet, ble det bygget et tilbygg mot øst som huset et moderne melke rom med melke anlegg og melketank med  kjøling. Deler av muren fra det gamle hovedhuset har trolig da vært benyttet i ny grunn mur. 

Og i forlengelsen et #garasjebygg" mot øst. Svein var nå ferdig utdannet bilmekaniker. Det ble satt inn smøregrav i garasjen som gjorde det mulig å foreta store reparasjoner. Jeg husker at jeg fikk min første leksjon i verktøy. Når du får melding om 13, så vet jeg at det er snakk om fastnøkkel 13 mm og ikke leddnøkkel 13 mm. Jeg var med å skifte gearkasse på Morris Minor varebil. Og senere har både personbiler, lastebiler og traktorer gjennomgått total forvandling 

Restene av denne  muren ble funnet fram igjen nå i høst når garasjen og melke rom bygget ble revet.. Og trolig er nå noen av de gamle natursteinene fra det gamle hoved huset nå blitt murt pent og tilbakeført slik de kanskje lå i 1920.

I Folketellingen fra 1920 som nå ble tilgjengelig 1. desember i år, ser vi hvor mange som bodde i henholdsvis kår hus og hovedbygning 1. desember i 1920. Den tidligere eier hadde bygget seg ny kårbygning før gården ble solgt til bestefar i 1919.Den er bygget mellom 1910 og 1920, for den er ikke nevnt i folketellingen i 1910 og er ikke med i handelen.( Kår huset har vi bilder av og det ble flyttet til Skogstad se mer om dette på Hjellesiden).

Vi får videre gjennom opplysningene i folketellingen fra 1920, for første gang  en forståelse av hovedhusets størrelse.(Hovedhuset var på en og en halv etasje. Et rom på loftet, som ikke var beboelig vinterstid ifølge folketellingen. På hovedplan var 3 rom. Kjøkken og 2 beboelses/soverom.  Ifølge folketellingen var det 14 personer som hadde bopel i tunet. Kår folket ( de som solgte eiendommen)  mor , far og en sønn bodde i det nye kår huset.

I hovedhuset hadde 11 personer bopel, og 10personer var ifølge tellingen til stede natt til 1. desember 1920. Vi viste fra før at dette var min bestefar Andreas, bestemor Anna og 9 barn. Men i folketellingen 1920 er det laget et eget personopplysningsskjema  for hver enkelt av alle som har bopel med opplysninger om hvem de er, hvilken utdannelse de har, om de er friske og i arbeid eller hvordan de forsørges. Det fremgår videre om det er medlemmer i statskirken og til sist om det var til stede natten før tellingen ble gjort.

Bestefar som er oppført som  kommander sersjant og” for tiden” gårdeier. Jeg stusset på hvorfor det står "for tiden.Det har trolig sammenheng med tvisten om eiendommen som startet med et odelssøksmål i 1920. se fortelling 2.

Bestefar er forsørger for bestemor og alle de 9 barna som bor der. Tante Astrid 19 år, pappa på 17 og Daniel på 16 har status som arbeider på gården, mens de andre er ”barn” i alder fra 14 og tom Oddmund som er fylt 5 år. En av de som som bor der, er borte natt til 1. desember. Det fremgår ikke hvem eller hvor vedkommende er. Men fra andre kilder vet vi at Daniel bodde deler av ungdomstiden i Erdal hvor bestefmor  Anna kom fra. Daniel Viken som er Daniels bestefar finner vi ikke på folketellingen i 1920, fordi han døde i 1911.  Men på gnr 17 bnr.2 i Erdal bor Kristoffer Viken. Det er Bestas bror og Daniels onkel. I  folketellingen 1920 er Daniel tatt med fordi han var der natt til 1.desember 1920. Han har selv ført opp at han har kost og losji og arbeider som gårdsdreng. Men dette er blitt rettet, fordi Daniel samtidig er ført opp med Hjelle som bopel. Daniel har i tillegg ført opp at han er medlem i statskirken. Men han er verken døpt eller konfirmert i 1920.Trolig har verken mor eller far fortalt han at han er blitt utmeldt av statskirken i 1914.

Kristoffer er ugift men bor i huset sammen med sin søster Henrikke Viken. Mao har de bruk for arbeidskraft og det er vesentlig bedre plass enn på Hjelle. Daniel var dermed en tidlig ”flyktning”.

Jeg forstår nå hvorfor folketellingene ikke gjøres tilgjengelig for oss før etter 100 år. Gode gamle Apenes har nok sett potensialet for misbruk av persondata.

Videre tenker jeg at privatliv i vår forståelse av ordet måtte være vanskelig på Hjelle.

 6 menn og 5 kvinner, voksne og barn fordelt på 2 rom, hvorav minst det ene også måtte tjene som oppholdsrom i tillegg til soverom. Andre kilder har i tillegg opplyst deler av dette huset gjorde tjeneste som snikker verksted for tidligere eier. Det må ha vært veldig trangt. Jeg skjønner godt at Astrid tidlig reiste til Bergen og ”søkte lykken der”. Og vi vet at Olav ville forsøke ”lykken” i Amerika og reiste dit trolig en gang midt på tjue tallet.  Vi har søkt i utvandrer registeret uten hell, men  vi vet at han er tilbake i 1929.

Jeg husker jo at det også bodde mange på Hjelle i min barndom. Fra 1952 var det 3 generasjoner, med i alt minst 10 personer. Jeg er usikker på om det bodde en onkel eller 2 på loftet i deler av dette årtiet. Men vi hadde ”et stort” hus med 2 etasjer, loft og kjeller.  Fra 1959 har Odd fått sin egen familie, og tatt i bruk deler deler av 2 etasje til soverom. Ja, vi var mange etter dagens målestokk,  men jeg minnes at det var veldig trygt og godt. Det var alltid noen der. Trangbodd i den forstand at ingen hadde eget soverom, men alle hadde sin seng. Og om sommeren tok vi loftet i bruk. Da flyttet pappa og jeg som de første på 3. høgda/loftet. Og når feriegjestene fra Bergen kom om sommeren ble det jo så folksomt at vi måtte dele opp denne ”sovesalen” med forheng. ( se tidligere års fortelling.)   

Tunet i 2020 på sørsiden av vegen, framstår nå slik det var i min ungdom. Men da gikk Angedalsvegen gikk gjennom tunet. Vi måtte krysse vegen for å gå i fjøsen, eller gå på utedoen som var i løa, rett over mottingen. (gjødselskjelleren). Og tidlig på  60 tallet fikk melkerampe i tunet. Når ”melkeruta” kom for å hente melken, var melkerampen bygget slik i høyden at de store 30 liters melkespannene lettere kunne flyttes sidelengs inn på melkebilen. Melkeruta fordi de første bilene var kombinert buss og lastevogn. Slik ble det plass til både passasjerer og melke spann på samme kjøretøyet.  Arbeidet med å laste på og av melkebilen gikk på omgang mellom alle de som leverte melk til meieriet. Når det var vår tur til å følge med melkebilen og laste på og av spannene fikk jeg ofte være med. De dagene var det” avspasering” fra skolen. I tillegg til 30 literspannene var det både 15 literspann og 50 literspann. 30 literne gikk fint og ”rulle” inn på bilen, men de ”jevlige” 50 literne var ikke mulig å flytte på for en 10 åring.

Men melkerampen vår hadde også en annen funksjon. Mamma hadde vanligvis fjøsstellet på morgenen, mens Odd ofte tok kveldsstellet. Før vi bygde nytt melkerom og garasje gikk fjøsdøra direkte inn i det gamle sile rommet i fjøsen. Inne hang en enkel lampe med kuppel. I det døra ble åpna  kom en lysstripe ut i kveldsmørket og Odds silhuett var en perfekt blink  for saftige gode snøballer .  De hadde min bror Svein og jeg laget ferdige og lagt på geledd oppe på melkerampen og perfekt skuddhold til døra, en 7-8 meters avstand.  Melkerampen ga også litt beskyttelse for motangrep.  Men vi måtte være treffsikre, for vi hadde begrenset med tid. Etter hvert ble Odd forberedt på bakholdsangrep. Så de kveldene det var god kramsnø hadde Odd forberedt seg. Før vi kom ut og la oss i stilling, hadde Odd laget til store gode snøballer, dyppet de i isvann i kjølekummen i sile rommet, og lagt de klar rett utenfor fjøsdøra.   Vi rakk vanligvis bare å kaste 3 baller hver, så måtte vi evakuere fort som f . For de som har fått en slik frossen snøball i ”reva” vet at den svir både en og to dager. Fluktplanen var enten rundt hjørnet på altanen og inn under stabburet, eller inn døra i vedahuset og opp stigen på lemmen og dra stigen etter seg .Det beste var at vi løp hver vår veg, slik at vi kunne angripe bakfra når Odd prøvde å snike seg innpå den andre. Vi hadde alltid en snøball eller 2 i hver jakkelomme når vi løp.  Gode minner, og ja noen minner om en sår skinke.

I neste utgave er temaet juletradisjoner , og så kommer jeg ikke utenom at jula i 2020 blir en annerledes jul for meg og mange andre fra Hjelle.

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede

Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

 

 mvh Arvid

 

 

2. søndag i advent. søndag 6.desember 2020

Da er vi kommet i desember. Hvordan ligger dere an i juleforberedelsene? Blir det bakt coronakaker som en del av de 7 sortene til jul i år eller?

Jeg var yngstemann i flokken på seks søsken etter Ola og Anna på Hjelle. Jeg er født så sent at jeg ikke har noe erindring fra verken besteforeldre på Terva hvor mamma kom fra, eller bestefar Andreas på Hjelle som døde i 1952.  Men ”Besta” husker jeg godt, Ho bodde i andre etasje i det gamle store huset som mine besteforeldre bygget på Hjelle i 1929. Jeg bodde sammen med mamma og pappa, og mine 3 brødre i 1. etasjen. Begge mine søstre Jenny og Tulla bodde nok der også til jeg var 2 år, men jeg husker bare at de kom på besøk med snop.

Bildet viser Besta og Bestefar med 8 av barna ved huset på Moøren. Oddmund som er født i 1915 er ikke født ennå.

Jeg husker Besta, Anna, som en litt myndig, men veldig gammel dame. Ho var født i 1879, så ho var nok godt over sytti år i det ”bildet” jeg har av henne. På kjøkkenet sto det en gammel vedovn med 4 plater med ringer i og bakerovn. Men inn legget og ovnsdøren var veldig lite, så all ved måtte kuttes og hugges i små lengder for å passe inn i ovnen. Så jeg har både saget og hugget mange vedskier i mine unge år. Den gang ble veden kuttet i lengde på en alen. En alen er ca 2 fot = 63 cm. Når de solgte ved var det normalt en favn ved. Det var en opplagt vedstabel med en favn langt og høgt og en alen i bredde. Vedskien som skulle passe besta sin ovn måtte derfor kuttes 2 ganger, og det vart mange slike fang med ved opp trappa til Besta. I bytte vanket det ofte nystekte potetkaker med smør og sukker på.

Besta var liten og nett av kroppsbygning, men ho var nok en sterk og modig kvinne. Besta og bestefar fikk 10 barn fra 1901 til 1922.

De giftet seg i Erdalen hvor Besta var født og vokste opp, men flyttet til Moøren, ved  Movatnet hvor de bodde mesteparten av tida før de kom til Hjelle i 1919. De tre eldste barna, født før 1905, ble alle døpt i Førde kirke. Men i 1905 meldte bestefar seg ut av statskirken og ble baptist. Jeg har stusset litt over hva som førte til dette. Ser av kirkebøkene at min oldefar meldte seg ut i 1904, og deretter fulgte flere av bestefars søsken, og alle ble en del av baptistmenigheten i løpet av noen år. Jeg tenker nok at det har vært en sterk menighet av Baptister på Åsane og Mo i den tiden.  Barna som er født etter 1904 ble dermed registrert som barn født av dissentere og ble ikke medlemmer i statskirken.  

Bestefar som var militær, var på såvidt vi vet på nøytralitetsvakt og dermed hjemmefra en periode i 1913-1914. De bor da på Moøren og historien forteller at Besta trolig en gang i 1913/1914 får hjelp av gode naboer, ror over Mo-vatnet og går til Førde Kirke med de 4 eller 5 barna som er født i perioden 1905-1913 og døper de. Vi kan vel tenke oss at det har vært noe diskusjon både før og etter denne hendelsen, for 11. oktober i 1914 melder også Besta seg ut av statskirken og dermed ble alle barna som var døpt også utmeldt.

Det har nok ikke vært noe enkelt valg for Besta. Ho hadde kloke og lærde folk å slekte på. Min oldefar, Besta sin far, Daniel Viken, født i 1841 var lærer ved Erdalen skule krins fra 1868 til 1898. Besta satt nok lydhør under kateteret og hørte på far. Og det var mye kristendomsundervisning på timeplanen i 1890. Min tremening, Joril Viken Sandnes, skriver om dette i historieskrift for Førde 2020. Også Besta sin bror var en periode lærer ved skolen. Og en siste ”tilfeldighet” er at de siste som var lærere ved skolen i Erdalen før den ble nedlagt i 1948, var Magnus Grimeland og Gudrun Brekke. De to var mine og Joril sine lærere på folkeskolen i Førde 1959-1966.

Jeg blir spurt av mine barnebarn om besta leste for meg og fortalte historier.

Jeg kan ikke huske at det ble lest så mye i min heim, verken i bibel eller andre bøker. Men som unger fikk vi høre mange historier. I en tidligere adventsfortelling minnes jeg at når dagslyset svant hen og før lyspæra i kjøkkenet ble tent, var det skumringstid i kjøkkenet på Hjelle. I lyset fra flammene fra den åpne ovnsdøra ble det fortalt historier.

Besta fortalte at når ho var liten i Erdalen, husker ho at hennes mor, Olina en gang hadde ropt til ungene som var ute og lekte på gårdsplassen at det måtte skynde seg og komme inn. Og på spørsmål om hvorfor det, kom svaret: ”Kom inn og sjå bjørnen som går opp i dalen”

I fra kjøkkenvinduet kunne de se bamsefar gå i marka, noen hundre meter fra huset.

Det var en god historie. Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte noe mer over det. Det var tross alt mer enn 50 år siden, men jeg husker at jeg som barn var veldig redd for ulv. Mer om det senere.

Men den vanskelige tiden på Hjelle for både bestefar og bestemor, fortalte ingen meg om. Det har jeg måtte lese meg til i voksen alder. Besta mister en sønn 2 ganger. Først når han emigrerte til Amerika midt på 20 tallet, og så døde han hjemme i mai 1929, bare 25 år gammel. I mars 1930 mister Besta sin datter Jenny.  Ho var syk lenge og døde på sykehus i Bergen vel 20 år gammel. I tillegg ”mistet” de som besteforeldre det førstefødte barnebarnet, min bror Andreas i januar 1929.  At de i tillegg var i tvist med kår folket om gården som de overtok i 1919 gjorde livet usikkert og vanskelig. Tvisten handlet om retten til å beholde gården og den skulle vise seg å vare gjennom 3 rettsinstanser og først få sin endelige løsning rundt 1950. Hvordan dette har påvirket samlivet og hverdagen for hele familien kan vi bare tenke. Og om dette er medvirkende eller ikke, så blir både bestefar og bestemor enige om at alle barna som nå lever skal meldes inn i statskirken i 1934. Kirkens sterke påvirkning og ikke minst tvisten mellom kirke og dissenter menigheter var nok minst like utfordrende som i dag. Og det var nok ikke uvanlig at ulike triste hendelser ga grobunn for spørsmål og refleksjoner om dette var straff for de ”ikke rett troende”.

Besta var alltid der i mine barneår. Alle samlet på i første etasje på julekvelden. Måltidet i julehelga var flytta til stua. Vanligvis var kjøkkenet allrommet hvor alle måltid ble inntatt, og våte klær og sko ble tørket under og over den store vedovnen. Men i jula, var vi ekstra mange rundt spisebordet.

Nå ble det fyrt i den store etasjeovnen i stua fra tidlig morgenen julaften og døra til bua ble åpnet.  Den var bestestue til vanlig, men var nok i denne perioden også en eller annen sitt soverom. Nå ble det varmt og godt i hele huset, og ut på kvelden smeltet isen på innsiden av de enkle glass rutene slik at vannet la seg i en dam i glasskarmen. Det var høgtid, men jeg erindrer ikke at juleevangeliet ble lest.

 I romjul fulgte jeg gjerne Besta når ho ville besøke sin datter i Lien. Besta døde når jeg var 12 år.

Så tilbake til denne til redselen min for ulv. Hund var nesten ok. Jeg var litt redd for Bamse på Tefre. Jeg vet ikke hvorfor. Men i forberedelsen til årets julehistorier begynte jeg å se gjennom noen gamle bilder fra min søster Tulla på Stubhaug. Jeg kom over et gammelt bilde av 2 unge menn som går langs vegkanten og bakerste mann har et monster av en ulv hengende på ryggen. Han holder i framlabbene som går over skulderen og nedover brystet. Bakbeina på ulven tar ned i vegen. Bildet er tatt av fotograf Dagfinn Reiakvam, men er ikke tidfestet. Trolig etterkrigstid. Dette måtte sjekkes nærmere ut.

Var det skutt ulv i Angedalen i dette århundre? Synnøve hjelper meg med research, og vi finner et oppslag på www.alkunne.no  Ottar Starheim har laget en artikkel for NRK om ”den utrulege Naustdals-ulven”.

Bildet  viser fetterne Berg fra Naustedalen en høstdag i 1950. I forbindelse med arbeidet på en hyttetomt i Vonamarka blir de oppmerksom på noen store dyrespor i snøen. De henter børsa, følger sporene til fjells og finner et svært dyr som er i ferd med å ta seg opp en kløft i fjellet over et vatn. De får skutt det store dyret som viser seg etter hvert å være en kjempestor ulv.

Dette var ikke mindre en sensasjonelt. Det hadde ikke vært registrert ulv i Fjordane på over 100 år. Du kan lese mer om den dramatiske hendelsen på nettstedet. Og ulven kan du se utstoppet på naturhistorisk museum i Bergen. Og i samme artikkel vises det også til at øyenvitner kunne fortelle om bjørnen som var observert på Berg i Naustedalen på 1800 tallet. Den hadde vært på innmark og tatt med seg en geit. Og senere vart den observert nede på gårdstunet på Berg. I sin leting etter mat hadde den rota seg inn i noe seletøy og satt fast i en hesteslede.  Når folk kom ut fra huset tok den på sprang med seletøy og slede på slep oppover bakkane til seletøyet slitnet og sleden lå igjen på markene.

 Naustedalen og Vona er nabodalføre til både Erdalsdalen og Angedalen. Jeg ble tidlig kjent i dette fjellområdet bak Hjellestølen, hvor Skjemmedalsgavlen, en loddrett fjellside strekker seg ned mot dalen bakerst i Erdalsdalen.

I samsvar med vanlig praksis i dramatisering (jfr. Atlantic Crossing serien) bekrefter dette at Besta si historie om bjørnen fra sin barndom er korrekt.

Jeg tenker at det er praten om og historien om Naustdals ulven som har gått inn på meg. Og tydeligvis ikke bare meg. Jeg husker en historie som tilsier at de er flere som gikk rundt og lurte på om det kunne være ulv på Hjelle.

Min bror Odd fortalte at han en sen kveld i førjulstid hadde kommet gående opp Hjellereina, opp mot Grytebrua.  Han var nok en 17-18 år, mao er dette rundt 1952-53. Han har nok vært på besøk hos ho Tulla på Håjen. Det var ikke kommet snø ennå og det var dermed mørkt ute. Det var langt mellom lyspærene langs vegen den gangen. Det var et lite utelys på huset hans Alf Bergstad som knapt lyste ned i vegen, og fra det lille utelyset over døren i det vesle huset hos ho Kristina med Gryta streifet bare enkelte lysstråler gjennom grenene på den store granen ved brua. Det var mao bekmørkt.

Når Odd nærmer seg Grytebrua, synes han at han hører ”tassing” i grusen bak seg. Han stopper opp, og da slutter tassingen. Han går raskt videre. Da kommer tassingen nærmere. Han bråstopper og hiver seg rundt og prøver å skjelne noe i mørket. En liten lys stråle fra utelyset til ho Kristina reflekterer i noe grågrønt. Er det 2 øyner?? Han blir stående med knyttede never foran seg, klar til å forvare seg mot hva eller hvem dette er. Refleksene i øynene blir borte, tassingen kommer nærmere, og plutselig kjenner han en kald snute mot handbaken. Han trekker neven til seg og rygger automatisk. En ny lysstråle lyser opp hodet og framkroppen på ”beistet”. Ja, for det er et dyr.

Det er hunden til de i Kvame. En og kosete buhund. Han var nok på veg heim og ville bare hilse på. Trolig hadde hunden og vært på besøk.

 Er det rart at jeg heller gjorde i buksa enn å gå på utedoen??

I neste historie ser jeg nærmere på livet på Hjelle. Jeg spekulerer i hvordan advent og julefeiringen var for 100 år siden, og hvordan jeg husker det på 50 tallet og ser på endringene på garden og i tunet. Vi har fått tilgang på folketellingen i 1920. Og den gir nye kunnskap.

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede.

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.

Ha en fortsatt god Advent og ha i tankene:

 Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et stort tre og tenker over livet. Da Nasse plutselig spør:

Brumm, vi har fått to hender å holde.. To bein til å gå på.. To øyne til å se med.. To ører til å høre med..

 Men hvorfor har vi bare et hjerte?? Brumm tenker seg om en liten stund og svarer:

 Nasse, det er sikkert fordi det andre hjertet er gitt bort til en annen, som vi selv må finne?

mvh Arvid

 

Julehistorier 2020

1.søndag i advent 29.novm 2020

 

Det er blitt mørkt ute. Nesten hele døgnet. Utelyset står på hele dagen. Mange har allerede hengt opp ”julelys” i gata vår. De startet for mer enn en uke siden. Jeg har vært en av de som mener at vi må spare på jule kosen.

Vente med å henge opp utelysene. Vente med å sette ut julenissene og ”førjuls” pynte inne.  Vente med å handle julegaver og lage til. Men nå vil jeg ikke vente. Ikke nå i 2020.

Hvorfor det, tenker du? Kjekt å ha noe å se fram til. Vente på at det ”store skal skje”

At alt skal bli annerledes når bare …….

I fjor tilbrakte jeg deler av advent, jul og romjul i utlendighet, på Gran Canaria. En helt annerledes julefeiring. Det manglet ikke på verken juleforberedelser, julepynt og julestemning. Det var mørke kvelder som hjemme. Vi satt ute og fyrte i ute-peisen slik som vi gjerne fyrer i bål panna her hjemme. Det var varmt og godt, og på nattehimmelen funklet stjernene som her. Og vi hadde familie rundt oss.

I år kunne vi ikke gjort dette. Jeg er glad jeg reiste, fordi det var noe som jeg hadde tenkt på. Hvordan ville det være å feire jul i et annet land?  Hvordan er det å være borte fra dine nærmeste i advent og juletida?  Vi vet så lite om morgen dagen. Og om ikke annet, så har 2020 lært oss at vi ikke kan ta noe for gitt.

Vi har lært oss noen nye ord i år. Covid 19 og Corona. Noen hadde et forhold til Corona fra før. Men det var øl. det nye Covid 19, har lært oss at dagen i morgen ikke nødvendigvis blir slik som dagen i går.

Albert Einstein skrev:   ”Lær av i går, lev for i dag og håp for i morgen”

Derfor vil jeg henge opp flere lys i dag. Derfor vil jeg tenne flere levende lys i kveld. Fordi 2020 mer enn noe annet år har lært meg at jeg ikke kan ta for gitt at morgendagen gir meg en ny mulighet til å gjøre det jeg ikke fikk gjort i dag.

Fordi jeg fikk erfare i 2020 at noen av de som sto rundt meg, ikke er en morgen. Jeg fikk nok en gang lære at jeg ikke rakk å fortelle de hva de betydde for meg. At jeg var glad i de.

For vi kan håpe for morgendagen. Men vi må prøve å leve i dag. Være mer sammen med de som betyr mest for oss. Jeg må bli flinkere å fortelle dere mine kjære, og mine gode venner at dere er det viktigste i mitt midt liv. Mer dyrebart og skjørt enn alt annet. 

Men jeg ber om litt hjelp. Det er ikke alltid så lett med ord. Så tenk på Ole Brum.

”Det var ikke klokt sagt Brumm” sa Nasse Nøff.

”Det var klokt når det var inne i hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…..” svarte Ole Brumm.

I Bergen opplever vi - i likhet med andre storbyer som ikke har kontroll på corona smitten - de strengeste restriksjoner på hva og hvordan vi kan te oss. Dette har vi ikke opplevd i Norge i fredstid. Og selv om vi er heldige i forhold til byer i andre land med total nedstengning, opplever nok mange at dette fører til betydelig begrensninger i hva du kan gjøre og hvem du ka være sammen med. Helsemyndighetene har både pålagt, og anbefalt lokale smitteverntiltak i et håp om at det kan åpnes opp mer inn mot selv julehøytiden.

Vi er spent på om hvor mange det blir anledning til å ha rundt bordet på julaften. Vi ser det som lite sannsynlig at Synnøves og min familie kan samles til den tradisjonelle førjulssamlingen slik vi har hatt det i snart 15 år. Og min plan om å lese en advendt fortelling for mine barnebarn hver kveld må nok gjøres digitalt. Det positive vi kan hente ut av dette er nok at vi blir flinkere til å improvisere.

Nei, vi kan ikke samles i store grupper innendørs. Og vi må reise mindre, i alle fall kollektivt. Men vi kan fortsatt høres på telefon, sees på nett, både i grupper og en til en. Jeg må lære meg å ”klemme” uten å være fysisk. Jeg må lære å bli flinkere til å ”se” hvordan vi ”egentlig” har det. Og ikke minst ”høre” det som ikke blir sagt. Og VI MÅ lære oss å ha større tro og tillit til hverandre.

 Mamma snakket av og til om hvordan det var ”å leve vanlig” under krigen. De tyske soldatene hadde naturlig nok et dårlig rykte. Det var redskap for okkupantene og hadde som oppgave å sette upopulære tiltak ut i praktisk handling. Som å sørge for at man overholdt blendingspåbudet og portforbudet.

Ikke alltid like lett i mørketiden og før snøen kom. Det var bekmørkt ute og man skulle komme seg mellom bolighus, vedahuset og ikke minst fjøs og låve. De måtte bære inn vatn og ved, hente poteter og gulrøtter fra kjelleren, hente høy fra låven og få den inn i fjøset til dyra.

En kveld i desember banker det hardt på døren, og en tysk soldat hiver opp døren, stormer inn på kjøkkenet til mamma. Han var andpusten og sier høgt:

 ”blenden, schnell !!!”

Mamma hadde vært i stua og lagt i ovnen og glemt å slukke en liten lyspære som hang midt i taket og ga en lysstråle ut gjennom vinduet i vest hvor blendingsgardina ikke var hengt opp.

 ”Aber schnell, Schnell”, fortsatte tyskeren, og forklarte at kontrolltroppen ville komme inn veien om et øyeblikk.

Dette var en ung tysk soldat som prøvde så godt han kunne for å gjøre livet lettere for de sivile. Han hadde flere som måtte varsles og løp videre innover dalen. 

Ikveld sitter jeg ved en bålpanne på Golsfjellet. En siste tur for å se at alt er i orden før kulda og vinteren setter inn. Det er fullmåne, og blir nok under 15 minus i natt også.

Neste gang skal jeg fortelle litt om mi farmor ”Besta.”Ha en god adventstid og husk:

”Gode venner er som stjerner, det er ikke alltid at du ser dem. Men du vet at de er der!!!”

Ole Brumm og Nasse Nøff sitter på et berg

og ser utover havet…Plutselig snur Nasse seg

rundt, ser inn i øynene til Brumm, og begynner

å gråte…Brumm gir ham en varm klem og holder

poten sin i poten hans. Da spør Nasse: “Vil du

alltid være glad i meg, Brumm”?..Brumm feller

en liten tåre som faller ned i havet, og sier:

“Nasse, den dagen du finner den tåren igjen, skal

jeg slutte å være glad i deg.   

 

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede.

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede.

 

Mvh

Arvid