En julefortelling 2018 del 4

23.desember 2018. 4. søndag i advent.

Dagen for dagen. Det er ikke ofte at 4. søndag i advent kommer så tett inn i julehelga som i år. I det moderne samfunn har ikke selve advent slik sentral betydning lenger. Nå tennes ofte julelysene flere uker før 1. søndag i advent. Og i vår moderne tid med søndagsåpne butikker helt inn i jula er det liksom så god tid til alt. Og så fører det ofte til at mange likevel opplever stress i hverdagen for å «rekke å «komme i mål» med hva det nå er man skal komme i mål med.

Jeg har i år opplevd å ha god tid. Rakk en tur på hytta for å sette opp julelys både ute og inne, og besøke slekt. Kjekt med en god prat og en smak på julebaksten.

Selv om mange nok opplevde mindre stress, var det likevel mye som skulle gjøres i adventstiden. Og det stokket seg skikkelig til på skitnesøndag, 3 søndag i advent. Da skulle bakst og bakverk være unna gjort. Julepølse og pinnekjøtt var forhåpentligvis for lengst hengt til tørk på stabburet, sylteflesk lagt i press, og nå var det tid for den grundige julerengjøringen. Og det var en skikkelig jobb. Både tak, vegger og gulv skulle skures med grønnsåpe. Det var den gode gamle brune typen som var en slags gele. Og var det skikkelig skittent måtte det sand på skurekosten. Jeg hørte en god oppskrift på julerengjøring nå i dag. «Dersom du ikke har tenkt å feire jul inne i skapet, trenger du ikke vaske der, nå før jul».

Ho Lovisa i Hovdehåjen ble hentet til Hjelle i denne julerengjøringsfasen.

Det er hesten Gråa som var arbeidsverktøyet på garden, men jeg husker at den første motoriserte kjøredoningen kommer til gards. En Tempo Standard 1954 modell, kjøpt på Handelshuset av han Aasmund.  Aasmund hadde i tillegg til jobb hos blikkenslager Kristian Schei, en bijobb å kjøre drosje for Osvald Farsund. En Mercedes Benz 1956 modell. Det var skikkelig stas bare å få sette seg inn.

1958 er en nye milepel på Hjelle. Odd gifter seg med Tulla og Ove, første barn i 4. generasjon Aasen på Hjelle blir født. Og i noen år nå bor det 4 generasjoner i Gamlehuset på Hjelle. Og på somrene er det sært folksomt på Hjelle. Onkel Daniel og John er hjemme, og i tillegg kommer det sommergjester fra byen. Tanta Astrid har alltid hatt ferien sin på Hjelle, men også Oddmund og barna Else, Jan, Sverre, Stompen og Arne var regelmessige gjester sommerhalvåret. I tillegg var Randi her. Heldigvis har gamlehuset et stort uinnredet loft. Jeg husker at pappa tok dyna med seg og flyttet på loftet så snart nattefrosten var over og jeg fulgte etter. Han satte senga slik at vi så nordhimmelen gjennom takvinduet, og fikk solstrålene fra tidlig morgensol inn igjennom vinduet i øst. Pappa fulgte sola og lyset mer enn klokka.

Men på sommeren ble det folksomt på loftet. ikke uvanlig at vi la 8-10 personer der. Else og Randi var nå blitt store jenter og jeg erindrer at mamma fant ut at det var fornuftig å henge opp en svær gardin tvers over på loftet. Slik fikk de 2 jentene litt privatliv. Men bare litt. Jeg husker at de store guttene drev og flyttet på gardinen slik at det ble sprekker og mulig å titte inn på jentene i lyset fra vinduet i vest. Vanvittig spennende for en 10 åring. Men jeg tittet ikke..

Selv om bestemor ennå levde, gikk alle i kosten hos mamma. Det skulle mye mat til å mette alle munnene. Ikke like lett. Jeg husker de svære stablene med potet kaker eller melkekaker etter at mamma hadde hatt en lang økt på den runde jernplata som dekket den vedfyrte baksteovnen i kjelleren.

Vanligvis stekte mamma en bake plate med 3 grovbrød flere ganger i uka, og til helga 2 grovbrød og et finbrød. Finbrødet var spist opp før det var blitt kaldt. Rykende varmt med smør og sirup eller sukker. Det var skorper på ene siden av grovbrødene for de vendte ut, men finbrødet lå i midten og uten sideskorper. Dette var vårt lørdagsgodt. Og så hørte vi på barnetimen.

Men det var ikke jul på Hjelle før kirkeklokkene ringte jula inn kl. 1700 på julaften. Og fortsatt var mamma ikke helt ferdig i fjøsen. Alle dyr skulle ha litt ekstra godt denne kvelden. Vi tok alltid vare på små «nepe» og småpoteter etter innhøstingen. Dette var for smått til menneskemat, men «snop» til dyra når de vart dette kløyvd opp til sau og gris, mens kyrne fikk en ekstra porsjon mjøl. Jeg kan ikke huske at Gråa fikk havre, men det vanket noen godbiter. Trolig hadde jeg underslått noen skorper av både julebrød og annet brød. Og da kl. 1700, når vindretningen var rett, kunne vi stå i vestveggen på løa, og høre kirkeklokkene fra Førde Kyrkje. Da ble det jul på Hjelle.

I dag står juletre ferdig pyntet i Hetlevikåsen. Alle nissene er på plass. Gamlenissen står ute, (men under tak) med fjøslykt og viser vei i mørketida. Synnøve og jeg skal være sammen med barn og barnebarn på Sotra på julaften. Det blir julemiddag med både vestlandsk og østlandssmaker. Vi gleder oss til god mat i godt lag og med en skikkelig gaveåpningsseanse. 4 barn og 8 voksne. Det blir mye pakker det.

Men før det, vil jeg dele en opplevelse jeg hadde i nærheten av kjøpesenteret på Vestkanten i går ettermiddag.  I øyekroken kom en liten familie på to til syne. Trolig en mor med sin middelaldrende sønn, trillende på handlevogna fra Obs. Fylt til randen med juleøl, potetgull og en pose med snop i løsvekt og med følgende kommentar fra mor. «Da har vi det vi trenger til butikken åpner i romjul»  Ikke alle har en god jul i vente.

Det ble en ekstra gave i julegryta  til frelsesarmeen i år!!

Ta vare på de rundt deg. Gled deg sammen med de, og fortell dem at du er glad i dem.

Bestetida ønsker dere alle en riktig GOD JUL

Arvid

(PS! En moderne julefortelling i 2018 er som all annen kommunikasjon i 2018 interaktiv. Det betyr at det kommer innspill og korrektiver til mine historier. Det er kjempebra. Jeg har fått ny viten,som Ove dels har lagt ut på siden, og noen korreksjoner og flere detaljer med hensyn til ulike hendelser i Hjelle historien vil komme i tilknytning til 100 års markeringen på Hjelle i juni.)  

 

 

En julefortelling 2018 del 3

16.desember 2018. 3. søndag i advent.

Uke 50 vartet opp med vakkert førjulsvær. Vestlandet kan være utrolig vakkert på denne årstiden, spesielt fordi de av oss som vil at snøen kan være på fjellet helt fram til lillejulaften. Var nok mer vant med førjuls snø på Hjelle enn her i Bergen.

Og vår tids travle førjulstid er nok bare barnemat i forhold til arbeidsdagen på Hjelle i 30 åra. Selv om det var vanlig å ha tjenestefolk på alle gårder før i tiden var det mange ting som måtte ordnes før vinteren satt seg. Og slik var det på Hjelle og. Jeg kan ikke huske at vi hadde dreng eller tjenestejente, men husker at i nabotunet hos han Erik, var de to terner. Ho Anna hadde ansvaret i fjøsen, mens Hilda var ansvarlig inne i huset. Jeg husker Martin i Gravdala. Han var på besøk ofte i min barndom og jeg oppfattet at han hadde hatt en rolle som dreng før og under krigen. Krigsårene preget nok alle som levde da, og slik var det nok på Hjelle og. Jeg fikk aldri pratet med pappa om hvordan han reflekterte på krigsårene hvorfor han og brødrene gjorde sine valg. Men det får være en annen historie.

I mellomkrigstiden og under krigen er det 3. generasjoner på Hjelle. Gamle, gamle huset var tatt ned og flyttet til Skogstad. Dette var svært vanlig før i tida. Tømmer og trevirke var krevende å framstille, og dermed svært dyrt. Gjenbruk av gamle materialer var helt vanlig. Jeg mener å huske at det et eller annet sted på Hjelle, eller på støylen, er det funnet rester av materialer fra gamle kirka i Førde. (den nye er bygget i 1882, så vidt jeg erindrer)

Og hvordan bodde de tre generasjonene i huset? Jeg mener å huske at kårfolket, Andreas og Anna disponerte hele 2. etasje. Med kjøkken, kammers, stue og et soverom. Mamma og pappa og 4 barn disponerte første etasje.

Men under krigen var bestestua i første etasje  eller Bua, som jeg husker den, benyttet av en innlosjert tysk soldat, fortalte mamma. Det var slik under krigen. De lokale tyske styresmaktene lokaliserte hvor det var mulig å forlegge soldater. Først og fremst fordi det aldri ble bygget kaserner for de soldatene som var stasjonert, men selvfølgelig også taktisk. Ved å ha innlosjerte soldater i nærmiljøet var det lettere å ha kontroll og oversikt. Men ifølge mamma opptrådte den tyske soldaten høflig og meget korrekt.

Det var jo også slik at tyskerne «hentet ut overskudd» på garden. De skulle ha sin andel av både kjøtt og melk og hva annet de produserte på gården. I fra 1942-43 og resten av krigen var jo pappa flyktning. Det kan ikke ha vært like lett å smugle mat til pappa med en tysker boende i huset.

Odd og Aasmund var jo små under krigen. Jeg forsto det slik på mamma at Odd, Tulla og Jenny bodde på hver sin side i dagligstua. Mamma fortalte at Tulla og Jenny sov i samme seg, og at Jenny ofte var trøtt på morgenen fordi ho lå våken for å passe på. Tulla sov nemlig svært ofte med åpen munn, og det var ikke uvanlig med mus i huset. Så Jenny hadde sett at en mus løp over dyna til Tulla. Og ho var redd for at musa skulle rote seg inn i den åpne munnen til Tulla som sov. Vi som husker Jenny vet at dette nok var rett. Jenny måtte alltid «passe på» de andre om natta, hele livet.

Mamma fortalte videre at Aasmund lå i sengen sammen med mamma i kammerset under krigen og langt ut på senvinteren i 1947. Men etter at mamma hadde vært og snakket med en nabo som skulle hjelpe til under fødselen med Svein,skjønte Aasmund at noe var i gjære. Han tok puta med seg og la seg i senga til Odd og der ble han. Snart var det Svein som hadde plassen i kammerset.

Jeg kan ikke huske bestefar Andreas. Forsto det slik at bestefar hadde holdt meg på fanget, en gang eller to før han døde i 1952. Men bestemor Anna (Besta) husker jeg godt. Jeg var ofte med Besta når ho ville gå tur og besøke Rikka i Lien. Vi gikk over hengebrua som 15-20 meter lenger framme i elva i forhold til dagens Ryggjabru. Besta likte ikke denne vandringen over brua. Selv om jeg var liten og lett, klarte jeg å lage litt svingning i brua, nok til at Besta opplevde dette ubehagelig. Så etter at jeg var kommet over brua, måtte jeg løpe et stykke i forveien. Da viftet ho med staven og skulle ta igjen. Men jeg kunne ikke løpe så langt, ikke lenger enn til jeg så huset hennes Birgitta. Birgitta i Åbukta var en meget gammel dame med helt kvitt hår, dekket av et langt svart tørkle, og så gikk ho i helt svarte klær. Ho var nok snill. Har aldri hørt at ho gjorde noen noe galt, men fy så skummel. Så nå måtte jeg holde i handa hennes Besta når vi gikk forbi. Og dersom ho Birgitta så oss, så kom ho ut på trammen for en prat. Ja, for vegen gikk nesten over dørstokken hennes. Akkurat da var det ikke så skummelt. Men jeg vet at jeg syntes det var skummelt både å sykle og gå forbi ho Birgitta si stue lenge etter at ho Birgitta var borte.

Nå er smultring baksten i boks. Dvs ikke i boks, men dels på glass med lokk på, og dels i fryseren. De smakte godt i år også. Selv om cognac’en var byttet ut med en dash Glenfiddich 16 år gammel scottish Whisky.

Dtt gode førjulsværet fortsetter selv om det blåser friskt i dag. På flere veier mellom øst og vest kjøres det kolonne. Men slik er advent.  

Ha en fortreffelig uke 

En julefortelling 2018 del 2

9.desember 2018. 2. søndag i advent.

Uke 50 i 2018 var en god uke for meg. Jeg kjenner for første gang i mitt voksne liv at jeg har hatt tid til å føle på og kjenne etter hvordan advent er. I år har jeg ikke bare reist mellom ulike steder på jobb før jul. Jeg har fått være frisk, og kunne nyte det å pynte til jul. De 7 sortene er på plass. Ja ikke slik som de ville talt i gamle dager, men med godt grovbrød, julevørterbrød og hjemmelagde grove knekkebrød er det 7 sorter. Og ennå er ikke hjortebakkels med oppskrift fra Synnøve på Osterøy på plass. Men vår oppskrift skal i tillegg ha i en dash cognac. Men de blir laget i neste uke.

Men likevel føler jeg at ikke alt er helt bra. Verden utenfor vår lille boble står i full fyr. På mange måter forstår mitt sosialdemokratiske hjerte den kampen som pågår i Frankrike om dagen. Men jeg er litt usikker på om man har kontroll på regien. At 150.000 demonstrerer for bedre levekår forstår jeg. Men usikker på virkemidlene. Usikker på om det er fornuftig at voldelige ekstremister som endog trolig er anarkister skal få påvirke virkemidlene. Jeg håper fortsatt og har tro på at bedre sosiale kår, kan vinnes ved demokratiske prinsipper.

Men jeg og Synnøve har laget førjulskasse til våre familier. Ikke fordi noen trenger det. Men fordi vi synes det er kjekt å bokstavelig talt snekre sammen en overraskelseskasse med godsaker samlet fra hage og natur, forvellet til syltetøy, gode drikker og hjemmelaget bakverk. Dandert sammen med nyttige flaskenisser i tovet ull og strikkede grytekluter.  Og fordi det virker som om gavene blir godt mottatt.

Lang tøffere kår var nok det i førjulstida på Hjelle for 90 år siden.

I 1928 er nok noen av pappa Ola sine søsken reist fra Hjelle. Astrid er nå 26 år og i tjeneste i Bergen. Daniel går på ingeniørskolen i Bergen. De øvrige søsken er nok hjemme, selv om Rikka vel er begynt å gå lange turer lenger innover dalen på sørsida. En kjekk kar inne i Lien??

Men det henger mørke skyer på himmelen over Hjelle fjellet. Det har oppstått strid mellom ny og gammel eier om kår ytelsene. Slik jeg har forstått saken så var tvisten knyttet til uenighet om hvorvidt Andreas og Anna leverer melk med tilfredsstillende kvalitet til kårfolket. (Jeg «møtte på «saken under studiene til 2.avdeling jus i 1975. Jeg hadde ikke hørt om den før.)

Saken tilspisser og går til retten. Og et utfall som går imot Andreas og Anna vil kunne bety konkurs og ruin for de nye eierne. Gården overføres derfor til pappa Ola i 1927.

Saksøker Saarheim vinner frem. Men nå er gården overført til ny eier. Gården blir dermed ikke omfattet av konkurs. Men Andreas og Anna blir dømt til å betale erstatning på grunn av manglende oppfylling av kår, og enden på visen er at Andread og Anna blir slått konkurs. Men gården er reddet.

Ola fortsetter å betale de vanlige kår forpliktelsene fram til Saarheim flytter i 1929.

Men saken slutter ikke der. Når Saarheim dør går Saarheims dødsbo og konkursboet etter Andreas Aasen til sak mot Ola Aasen med krav om å få dekket tapet.  I 1950 faller en endelig dom slik:

A’s dødsbo og B’s konkursbo reiste derfor sak mot C( Ola) om betaling av innløsningssummen og et beløp som stod til rest på kjøpesummen for eiendommen og var sikret ved pant. C ble frifunnet»

Og ikke nok med det. Domstolen måtte også ta stilling til:

Subsidiært ble det fremsatt et berikelseskrav. Om dette uttalte herredsretten:

«Da saksøkte etter 19. januar 1929 ikke har ytet noe kår, mens faren er dømt til å betale kårets fremtidige kapitalverdi, summen av alle de ytelser saksøkte var forpliktet til å utrede, er saksøkte blitt beriket på bekostning av sin far, og konkursboet må derfor kunne forlange beløpet betalt også på dette grunnlag.»107 

Høyesterett hadde en annen oppfatning av spørsmålet. Førstvoterende som representant for flertallet uttalte om dette at:

«… konkursboet har gjort gjeldende som et subsidiært grunnlag for sitt krav at Ola Aasen er blitt beriket på Andreas Aasens bekostning ved at han (Ola) har sloppet å utrede kårytelsene etter at Saarheim flyttet fra gården…. Jeg kan ikke finne at det er hjemmel for et slikt berikelseskrav.»108

Klippet er hentet fra Masterstudieoppgaven på Jus fra kandidat nr 153 ved UIB 18 juni 2018.

Tøffe tider for de nye eierne på Hjelle. Jeg skal skaffe hele dommen RT 1950 side 465 tilveie til jubileet.

Men med nytt hus i 1927, ligger det nå til rette for at odelssønn Ola kan etablere seg. Et gammelt utrykk sier noe om «ikke gå over bekken etter vann». Pappa gikk over elven til «Terva» etter Anna.

Men selv om veien var kort, var ikke nødvendigvis frieriet ukomplisert. Brev mellom mamma Anna og tante Astrid vitner om at ikke alt var like lett for de unge som var glad i hverandre. De mistet sitt blant annet sitt første barn, Andreas som døde 1 måned gammel, 1.jan 1929. Men det ble giftemål i Bergen 24. februar 1929, og etter det går det bedre. Og Oleanne, Tulla, tredje generasjon Aasen på Hjelle kommer til verden 15. november 1929.

I dag har Magne vært på besøk hos meg i Bergen. Vi har bladd i gamle og nye bilder. Det blir spennende å se resultatet av Magnes utrettelige arbeid for å dokumentere med bilder hvordan Ola og Annas frø har vokst. 

Fortsatt god advent.

Arvid

 

 

 

 

Dette huset stod vel om lag der som jeg husker Saarheimsløa var???

En julefortelling 2018.

1. søndag i advent. 

Vi har lagt bak oss en helg med skikkelig vestlandsk førjulsvær. Bestetida.com har vært på jobbtur til Skedsmo og Olavsgaard noen dager i sist uke. Pensjonisten blir fortsatt bedt om å lære opp nye tillitsvalgte i Finansforbundet. Krevende med utrolig kjekt å bidra å utfordre og prøve å inspirere nye ansatte i finanssektoren i å se muligheter i en hektisk hverdag. Det ble dermed litt førjulssmak fra koldtbordet på Olavsgaard.

Synnøve og jeg benyttet også anledningen til førjulsbesøk på Hønefoss, og en julekonsert med Anita Skorgan og Alexander Rein i Kampen kirke. En utrolig opplevelse. Aldri har vel «o helga natt» hatt en slik dybde, og når «deilig er jorden» ble allsang i en fullsatt kirke var mange øyne tårevåte.

Kampen er et strøk i Oslo, mellom Tøyen, Ensjø, Vålerenga og Galgeberg i bydel Gamle Oslo

Og for de som har glemt det, var området rundt Kampen gjenstand for et av de store slagene om arbeidernes rettigheter på 1800 tallet. 13. april og 14. april 1878 stod et slag mellom arbeidere, politi og soldater på Kampen. Slaget omtales ofte som Onsumslaget

Opptøyene begynte utenfor brukseier Oluf Onsums eiendom Lille Munkeengen i St. Halvards gate 33 i Gamlebyen. Han eide Kværner Brug, og var en patriarkalsk fabrikkeier som gikk under kallenavnet «Slegga» blant arbeiderne. Årsaken til protesten var at arbeidernes lønninger var satt ned med 10%.

Mandag 15. april tiltok demonstrasjonene kraftig, og 5–6000 mennesker ble drevet opp mot Galgeberg. Der hadde kommunen et pukksteinslager. Stein haglet mot politiet, som måtte tilkalle militære styrker for å opprettholde ro og orden. Flere av politimennene og de militære styrkene ble skadet av steinkasting.

Nok om Oslo. Vi fer heim.

Advent handler om å se fram til. Hjelle har 100 årsjubileum i 2019.  Bestetida tenkte at førjulshistorie fra tida på Hjelle skal være en rød tråd i årets julefortelling. Vi ser fram til 1.juni 2019.

Hvordan var adventstida i et nytt hjem på Hjelle i 1919. Hvor mange var i husholdningen, hva hadde de klart å produsere i løpet av sommeren og høsten. Bestetida vil til jubileet prøve å få en oversikt over dette. Vi vet at de var mange som hørte til i huset. I tillegg var kårfolket «i maten»

Men hvordan bodde de, Bestefar Andreas og bestemor Anna. Var tante Astrid flyttet hjemmefra. Trolig ja, men pappa Ola og alle de yngre søsknene var nok i både kost og losji. Husk at vi nå er i gamle  gamlehuset på Hjelle. Det ble flyttet til Skogstad. Nåværende hus er bygget i 1927.

Hvordan var buskapen? Den gamle gamleløa og fjøsen var vesentlig mindre enn nåværende.  Vi vet at det var melkekyr på garden fordi en rettstvist mellom ny og gammel eier handlet om kvaliteten på melk til kårfolket.

Men hvilke andre dyr var i garden. Vi vet ikke før vi får innsyn i folketellingen fra 1920. (den blir offentlig i 2020 men Bestetida.com vil prøve å få tilgang til dataene slik at de vil være tilgjengelige til jubileet.)

Det vi veit fra folketellingen i 1900 er at det da budde i alt ni personer på Hjelle. Det var Andreas Krispinussen Saarheim Hjelle og 8 andre.

I tellingen i 1910 er de navngjetne slik: Andreas (Saarheim), født 1853 og kone Johanne Ellingsdatter født i 1856, og tre barn. Marie født i 1887, Moses i 1891 og Astrid i 1894.

Det er trulig denne Moses som i 1919 prøver å få tatt garden tilbake på odel slik Ove skriv om på Hjelle 100 år. Jeg lurer på hvorfor valgte Saarheim å selge gården. Forståelig nok fordi han i 1919 er blitt 64 år, en betydelig alder i 1919. Men Moses er blitt 27 år, er ugift men bor altså hjemme i 1910. Men hvem bor i kårhuset i 1919. Det håper vi også å finne svaret på fra riksarkivet til jubileet.

Det vi også vet er at kåret, altså bidraget som bestefar Andreas og Anna måtte bidra med til kårfolket var betydelig, så det kan ikke ha vært lett å finne mat til den store flokken i 1919.

Men bestefar Andreas og Anna har vært mye på farten etter at de traff hverandre. Vi vet at Andreas bor «hjemme» på garden på Åsane i folketellingen i 1900 sammen med sine foreldre. Ole Nilsen Aasen og Hele Johanne begge født i 1831, er på kår, fordi bestefars eldste bror Ole Olsen Aasen født i 1862 har overtatt gnr. 49 bnr. 4.   

Andreas og Anna gifter seg 19 april i 1901 og bor i følgje kyrkjeboka da i Erdalen, sammen med Annas foreldre. Og vel 4 måneder senere blir Astrid født og blir døpt i 29 september i 1901 (kort svangerskap), og da bor de fortsatt i Erdalen. Når min far Ola blir døpt 1. februar i 1903, så bor de på Tefre ifølge kyrkjeboka. Trolig er de da i Runnen. Men når Daniel er døpt 4. sept i 1904 er de med adresse Åsane.

Så tenkte jeg at jeg kunne spore videre hvor de var i verden fram til 1919, ved å følge med på dåp, det vart jo flere barn etter hvert. Men det går ikke. Bestefar Andreas melder seg ut av statskirken og blir baptist 28 februar 1905, og på tross av at bestemor ikke melder seg ut før 11 oktober i 1914, så opphører dåp av barna og vi mangler sporing på adresser.

Men ved folketellingen i 1910 finner vi igjen bestefar Andreas og Anna sammen med 6 barn og en tjenestejente og en dreng på Åsane. På samme gardsnummer men bruksnummer 8. Leier de og driver en gard sammen, og er dette skilt utfra bruk nr 4?  I følge tellingen er det ingen flere på dette bruksnummeret.  Ingen svar i dag, men kanskje andre vet noe om dette. Spørsmålet er jo sentralt fordi de velger å kjøpe en gård i 1919.

Nok spørsmål på en 1. søndag i advent!

Men allerede om en uke vil det komme flere spørsmål og kanskje noen svar.

Ha en god advent.

2.desember 2018.

Arvid

 

4. søndag i advent. Julaften 2017

Ventetida er over. Jeg har alltid syntes at ventetida er fin, men ofte travel. Men på tross av at advent i år har vært veldig kort -  du kan ikke få det kortere enn når julaften kommer på 4. søndag i advent - så har jeg for første gang hatt tid og anledning til å kjenne etter. Jeg har ikke jobbet for mye, ikke hatt opp-pussingsoppgaver, store vedlikeholdsoppdrag eller vært «utenskjærs» i desember. Og jeg har vært i tide med det som skulle gjøres til Jul. (iallfall etter min mening)

Men jeg har ikke pynta juletre i år. Vi reiste fra et julepyntet hus hjemme 19 desember, men altså uten at juletreet var kommet på plass. Var innom hytta i Førde og julepyntet, men uten juletre, og reiste videre til Bjørkestølen og pyntet. Men uten juletre.

Men det kjennes helt rett. For første gang i mitt liv, har jeg hatt to skiturer rett innunder juletida, og flere gode turer i skog og mark både på dag og kveldstid helt. Og det kjennes godt. Kveldsturen tirsdag kveld langs «kjærlighetsstien» til «Vasetdansen» under en fantastisk stjernehimmel.

 Nesten månemørkt, så alle stjernene fikk vist seg fram. Jeg satt utenfor vogna i en time etterpå for å nyte stilheten, og det svake lyset fra Karlsvogna, Syvstjerna og «Julestjerna» og alle de andre titusen stjernene.

Og dere som kjenner meg. Hvem hadde trodd at jeg var i stand til å nyte en skitur i det lave lyset fra en sol som så vidt titter opp over horisonten, og klarer å glede meg over at skismøringen sitter akkurat passe til de slake stigningene inn mot Timannstølen, eller til Hærevatn? Og gi passe fart til nedkjøringene.

Nå passe fart ble og det vel ikke. Skareføre både i og utenfor løypene. Så siste gangen gikk jeg rett ut i en sving. Men jeg kan fortsatt det å falle på ski. Så ingen skader.

Men nå sitter jeg framfor et vakkert juletre på Hønefoss. Utenfor er det snø på markene, og de siste solstrålene farget himmelen rød i sørvest i går ettermiddag. Utenfor kjøkkenvinduet er det meis, fink, dompap og et ekorn på de mange matstasjonene. Her skal både folk, dyr og fugler oppleve en god julehelg.

Det er veldig godt å høre til og være til.

Mine tanker går til de som sitter aleine, og de som opplever at det er en som mangler denne jula.

Se deg rundt og gi en klem til de som du har rundt deg. Fortell han eller henne at du er glad i han eller henne. Og nyt stunda.  Det er nå du lever. Bestetida kan være nå. GOD JUL.

24.12.2017

Arvid

Tredje søndag i advent 2017

 

Det våte vestlandsværet har vært byttet ut med snøvær forrige helg, som utrolig nok har lagt pent i ro i 8 dager. Til manges irritasjon fordi brøytebilen kom på søndag når alle biler sto på parkeringsplassen eller i gangvegen inn til husene. Mao snøen ligger der ennå.

Men vi hadde barnebarn på besøk og laget vintersesongens første og muligens årets siste snømann i Bergen.

Og apropos snø. Togturen min fra Oslo fredag 8. ga rom for refleksjon og tilbakeblikk. Min første togtur til Oslo var med natt toget en gang tidlig på 70 tallet. Skulle følge mamma til Oslo på sykehus. Jeg husker ennå knakkingen av av låsehendelen til konduktøren når han ca kl 0600 varslet de"sovende" om at toget nå var på Roa, og Oslo om 3 kvarter.

Toget fra Bergen gikk dengang fra Hønefoss mot Jevnaker før det ble penslet inn på Nordbanen på Roa. All trafikk på Bergensbanen gikk over Roa fram til 1989. Bergenstoget ankom dermed Østbanen, i motsetning til alle andre togstrekninger fra Vest, Vestfoldbanen, Sørlandsbanen m.m. som ankom Vestbanen ned i Akervika.

Det er undelig å tenke på at allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo. Første etappe ble åpnet 11. juli1883 med den smalsporete jernbanen mellom Bergen og Voss.  Men det var mye diskusjon om trase også den gangen, så hele linjen ble først åpnet for ordinær trafikk fra 1. desember 1909.

Idag går jo vanligvis Bergensbanen fra Hønefoss, videre til Hokksund og Vikersund før Drammen, Asker og Sandvika før Oslo S eller Østbanen.

Men altså ikke nå de siste månedene av 2017. Nå er det tur gjennom Nordmarka. Jeg hadde ikke reist denne strekningen siden jeg var på kurs på Gran på Hadeland i 1982. Dengang som nå er jeg fasinert av hvor vakker denne togstrekningen er. Fra du forlater Oslo S,  kjører langs deler av Akerselva opp lang Maridalsvannet før du inntar Nordmarka og passerer gamle og nedlagde stasjoner inne i marka.

Vi må stoppe her pga møtene tog. Vi stopper på Grefsen og Nittedal, men kjører sakte forbi Harestua og Roa før vi passerer de lokale på og avlessingstasjonene som er knyttet til stor industrivirksomhet ved Hadeland Glassverk på Jevnaker og gamle Norske Skog sitt annlegg. 

Det ligger 30-40 cm snø, og folk er ute og går skitur med hodelykt inn og utav små lysninger i furuskogen. Det er klarvær og stjerneklart. Det er et helt annet liv på landet. Og vi er mindre enn en time fra Oslo.

Likevel er vi praktisk talt i rute ved Hønefoss. Hvem f.... fant på denne genistreken å legge Bergenbanen om Drammen. Nå skal Ringeriksbanen gjøre Bergensbanen 6 mil kortere med trase gjennom Vestmarka inn til Sandvika. Hvorfor det?? Hvorfor ikke utvide med dobbeltspor fra Oslo S til Roa. Da bedres både reisetid og funksjonalitet for Gjøvikbanen. Og til en langt billigere penge kan Bergenbanen gå den vakre reisen gjennom Nordmarka til Oslo permanent igjen.

Men slutt å kave. Det er snart Jul. Vi skal på tur til Hønefoss til Jul. Men en tur innom Førde og Golsfjellet først. Og da med bil. Vi høres.

Bergen 18.desember 2017

Arvid 

 

 

Første søndag i advent 2017

3.desember 2017. 1. søndag i advent.

Skikkelig vestlandsk førjulsvær i dag og. Bestetida.com hadde julebord på Wesselstuen i går ettermiddag. Synnøve og jeg var invitert. Jeg spiste klippfisk med alt tilbehør. Jeg forbanner fortsatt han gjøken som mistet tørkafisken i bålet og senere fant ut at denne lutingen «ga fisken merverdi». Lut skal brukes til rengjøring. Men alt tilbehøret til lutefisk liker jeg godt. Og slik var klippfisken servert på Wesselstuen. Kjempegodt. Eller sykt, sykt, sykt, sykt godt som det heter i dag.

En skikkelig brun restaurant på Ole Bullsplass som ikke feiret sine 60 år i sommer. Litt tungt og ærverdig gammelt interiør med patina. En håpløs plass en sommerdag, men perfekt når regnet plasker ned fra alle kanter ute. Men inne fornemmes den lune stemningen, summingen fra alle bordene, og den gode lukta av ulik type mat. På Wesselstuen har alltid «åndseliten» i og omkring den nasjonale Scene, Ole Bull teater, Harmonien med flere samlet seg etter endt dyst. Her værer man hvordan spirene til mange av intrigene som har utspilt seg rundt de ærverdige kunstinstitusjonene har blitt næret. Men også et sted hvor mange nye ideer til mange kassesuksesser på både teater og revy har blitt til.

Vi skulle ha julebord før vi fikk med oss «lysfesten» i Bergen, med tenning av julegrana på lille lungegården, og fyrverkeri. Hadde forventet at arrangøren hadde erfaring fra vestlandsværet. Til manges skuffelse ble det største og flotteste fyrverkeriet synlig bare fra oven. Vi på bakken hørte bare smellet, kjente kruttrøyken, men lyset og fargene ble slukt av regn og tåke. Synd.

Men så fikk vi med oss avskjedsforestillingen «etteryst Jesus» av og med Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg. Jeg lo og gråt om hverandre i 100 minutter.  Jeg har bare et råd. Gå og se den. Hvis du ikke blir berørt spanderer jeg en cognac. For da trenger du det.

I kveld er det tenning av julegrana i gata vår i borettslaget. Den er vel nærmere 15 meter høg nå. Men «3 gode naboer» har montert 145 meter med lys. Så da blir det gløgg og sang kl 18.

Jeg var i Oslo på fredag på jobb. Kjørte tog hjem igjen. Over Roa. En togtur som ga sjelen ro, men også rom for tilbakeblikk og refleksjon. Mer om det neste søndag. Ha en god 1. søndag i advent.

Bestens julehistorie i 3 deler desember 2016

Del 3. «Snart julehelg. Er alt i hus?»

 

Det er julaften. Juletreet er pynta i nr 91 og Stomperud er delvis lest. Deler av Pondus og. Fra stua høres de kjente lydene fra Tre nøtter til Askepott. Det er tradisjon hos oss. Vi må se den igjen.  Alle våre barnebarn feirer jul andre steder i landet denne jula, men Besten og Synnøve gleder oss over at både Jørgen og Monica skal feire jul sammen med oss og Askepott. 

Pinnekjøttet har lagt i vann siden i går kveld. Og ved baljen er full med god bjørkeved. Ikke det at vi trenger den for varmens skyld. Fortsatt mildvær og mange plussgrader. Men det blåser og regner så det er godt å være innendørs. 

Minnene går tilbake til to hendelser i Jula på slutten av 50 tallet på Hjelle. Da var det julehelg først kl 1700 på julaften. (ikke ulikt de som jobber i matbutikkene i våre dager). Det var fortsatt et og annet som skulle ordnes, men det meste var nok klart. Men kor er Juletreet? 

Det ble vanligvis pynta etter kl. 12 julaften. De var selvfølgelig grantre hentet fra egen skog. Og det var litt diskusjon rundt dette med juletreet. Avvirking av skog var et vesentlig tilskudd til inntektene på gardene. Både med tanke på ved og trelast til eget bruk, men ved-salg var en viktig inntektskilde. Å hogge trær som ikke var «hogstmoden» var dermed ikke god butikk. Skogeieren, pappa, var dermed opptatt av at det ikke var de grantrærne som hadde best potensiale for å bli en rett og fin tømmerstokk som skulle velges til juletre. Dette ble ordnet slik at pappa og jeg gikk på «befaring» i skogen i god tid før jul, for å merke seg det treet som skulle hugges. Dette var praktisk for det er vanskelig å finne et fint juletre når alle grantrærne er dekket av snø og/eller is slik det vanligvis var tett oppunder Jul. Og «pytten» som var kallenavnet mitt hadde sterke synspunkter på tre valg. Jeg ville ha passe høgt og litt vidt nede. Helt rett stamme, og viktigst. God grensetting jevnt rundt hele treet. Mao et frittstående juletreemne som ikke hjorten hadde spist på.  Men jeg trakk oftest det korteste strået, og måtte kompromisse ganske kraftig. Gikk derfor ofte ut med å velge et altfor høgt tre som jeg ville ha toppen av, for å ha litt å gå på i forhandlingene. Konsekvensene var ofte at vårt juletre enten var «spesialtilpasset» inn til vegg, eller i verste tilfelle i ei krå, på grunn av det manglet greiner på «baksiden» av treet.

Og noen ganger måtte vi fram med borvinde og lage hull i stammen for å «transplantere» greiner slik at treet fikk en bedre form. (eller for å få det til å se ut). 

Men denne jula hadde snøen kommet tidlig, og vi hadde mistet muligheten til å befare og merke juletreet. Vi ventet selvfølgelig lengst mulig i tilfelle i håp om mildvær slik at vi kunne se hvordan treet så ut under snøen. Men lillejulaften strøk Odd med meg på slep til skogs for å finne juletre. Vi laget «snøboge» i mange trær for å hvordan treet så ut under snøen. Og vi fant et fint tre. Men det var kaldt og på treet hang det masse snø og is når vi kom hjem.  Hva gjør man da?

Jeg visste råd. Det var alltid varmt og godt i fjøset. En natts tining og tørk i fjøset ville gjøre underverk. Og det gjorde det. Dagen etter på julaften var treet av iset og tørket. Og vi var tilfreds med utvelgelsen. Et perfekt tre, jevnt med grener, passe fyldig og god topp til å sette spiret i. (vi brukte ikke stjerne) Vi tilpasset høyden på treet, passet til juletrefoten og inn i stua med treet. Dette var så jevnt og fint at det kunne stå hvor som helst i rommet. 

Pyntingen kunne starte. Så kom svigerinne Tulla inn i rommet. «Kem er det som har florsklærne på inne i stua? Vi har vaske til Jul.». Ingen av oss hadde verken støvler eller florsklær på. Men julegrana hadde tatt til seg fjøslukt etter oppholdet i fjøsgangen. Det ble luftet i mange timer på trappa, og det ble bedre. Men det luktet ikke friskt av grantre i stua denne jula. Besøkende til oss denne Jula ble nok overasket over at det luktet så sterkt parfyme i huset på Hjelle. Det er nok første og trolig siste gangen at julegrana på Hjelle ble dynket med Eu de cologne til Jul.  

Mamma hadde vært i Førde og handlet inn mate og julegodt som vi skulle kose oss med i jula. Det var ikke flust av penger på en liten vestlandsgard midt i forrige århundre. Velstanden vi opplever blant folk flest i dag var bare et fåtall som hadde den gang. De fleste hadde fra hand til munn. På gardene var det godt med mat, men lite penger imellom. På Hjelle var det allround produksjon. Det betyr at man var sjølforsynt med det meste av poteter, grønnsaker, melk og kjøtt fra både storfe, sau og gris i tillegg til vanlig et hjortedyr.

Mamma var økonomisjef og hadde stålkontroll på at pengene også skulle rekke til januar måned. Det ble derfor det mest nødvendige som ble kjøpt inn til Jul. 

Det var ingen kjøleskap den gang. Maten ble oppbevart i potetkjelleren når det var varer som skulle ha lav temperatur, og ellers i skap og skuffer på kjøkkenet. Men i tillegg kom kista i stua. Den sto i kråa mellom vinduene mot sør og vest. Her ble «godsakene» oppbevart. Og da snakker jeg ikke om konfekt og marsipan og andre nymotens greier.  

Det handler om kokesjokolade, frukt og kanskje en pose kamferdrops. Frukt dels i tørket form som aprikos, svisker og rosiner. Men også store søte Jaffa appelsiner, litt dadler, kanskje en pakke fiken. Vi hadde vanligvis hentet opp Gravenstein epler fra lagring i kjelleren. De hadde vi kjøpt fra folk som kom fra Aurland på høsten og solgte frukten sin fra en varebil eller liten lastebil. Men i tillegg kunne det kanskje også finnes noen store amerikanske røde epler, med en fantastisk aroma og søtsmak, kjøpt hos Sølvberg I Førde. 

Når jeg lener meg tilbake, konsentrerer meg, åpner kistelokket i tankene mine, trekker pusten godt inn, kan jeg ennå kjenne den utrolig lukta fra alle godsakene som blandet seg, men som jeg likevel kunne skjelne. 

Det er fortsatt formiddag julaften. Pappa hadde tatt av seg støvlene, og gikk bestemt mot kista, åpna den, kikket nedi, flyttet på diverse varer for å få et godt overblikk, lukket igjen lokket og gikk for å skifte. 

Vel hadde vi ikke verdens beste økonomi. Men i Jula skulle vi ikke spare. Han hentet penger i skapet og hentet den kjente grå ryggsekken sin og gjekk til Førde for å handle det som han syntes manglet. 

Jeg fikk aldri vite om dette var et planlagt opplegg fra mamma. Om ho hadde tatt høgde for at pappa ville ha det lille ekstra i jula, og la det inn i sine beregninger for å få pengene til å strekke til. Men jeg var alltid spent når ryggsekken ble åpna etter at pappa hadde en av sine få handleturer i Førde. 

Det blir ikke julegudstjeneste i Loddefjord kirke denne Jula. Vi er i gangavstand. Men været innbyr ikke til ettermiddagstur i dag. 

Det var ikke så ofte at mamma var i kirka på julaften. Kanskje savna ho det, men det gikk ikke opp i den rutinen som var lagt for å få alt på stell til Jul i heim og fjøs. Men med gunstig vindretningen fra sørvest, så kunne vi gå ut på vestsida av løa. Da kunne vi høre  kirkeklokken i Førde Kyrkje ringe jula inn. Da var det Jul. 

Har du den gode følelsen av forventning mot jul. Noe ukjent men godt. Hva vil julehelga bringe for meg?  God Jul alle kjære venner.

Bestens julehistorie i 3 deler desember 2016

Del 2 «Kem er nissen»

 

Det er onsdag 21 desember.  Det er ikke akkurat julevær. Uvanlig høge både dag og nattetemperaturer for årstiden. Det er ikke utsikt til hvit Jul på kysten av Vestlandet. Mange planlegger å feire jul i fjellet. Men når Finse har 3-6 plussgrader så spøker det med snøen i høgfjellet også.

Men det synes ikke å påvirke Ola Nordmanns julehandel. Også i år forventes det nye rekorder for folks pengebruk i Jula. Økonomer advarer om at kanskje så mange som en million nordmenn kommer til å få økonomiske problemer i januar som følge av at både Visa og kredittkortene har gått varme i førjulstida. Ikke rart. Jeg mottar daglig mellom 10 og 20 mailer med forespørsel om hvor enkelt det er å få lån uten sikkerhet, og jeg trenger ikke tilbakebetale før om et år.

Media i Norge har fokus på om vi kan arrangere skoleavslutning med «jule»preg. Mange oppegående mennesker debatterer stolpe opp og ned om vi kan synge vanlige julesanger, eller om vi må innarbeide andre ord for jul og nisse. Eller er det ok å tilby norske skolebarn å gå i kirken som en del av avslutningen av første halvdel av skoleåret, eller blir det å dytte kristendom inn i opplæringen.

For meg er det et tankekors at vi bruker så mye energi på slike problemstillinger i en verden hvor det deler av det Syriske folk trygler og ber en hel verden om hjelp. Sivilbefolkningen i Aleppo har verken tak over hodet, mat, medisiner eller klær, og lever under konstant trussel om bombe eller granatregn fra enten opprørsstyrker eller Assads militærregime. Pest eller kolera??

Jeg har det godt. Føler at vi har det vi trenger. Vi samler våre nærmeste rundt oss for å forberede og feire en god Jul. Og så tenker jeg. Kan vi det da?? Når kanskje femti tusen mennesker, denne gang i Syria, lever i konstant dødsfrykt, fryser og sulter. Jeg vet ikke engang om jeg makter å forestille meg hvordan det må føles å være far eller bestefar, og oppleve at barn og barnebarn lever under slike forhold uten at du kan gjøre en eneste ting til og fra som virkelig betyr noe. For en fryktelig tanke å ikke kunne hjelpe for de som du er aller mest glad i, og sørge for at de har de aller mest nødvendige.

Hvordan kan vi glede oss til Jul i en sånn verden??

Da husker jeg en juleaftens gudstjeneste i Nygård kirke på Laksevåg i 1994. Vi var nett kommet oss i hus etter en veldig travel høst og førjulstid med husbygging og flytting, og jeg gikk i kirken for å sette meg ned, trekke pusten og finne den gode førjulsstemningen.

Inn på talerstolen kom presten med sin kappe, men med et eiendommelig hodeplagg. En caps påmontert skylapper. En slik som hestene har når de løper veddeløp. Og han stilte den gang ettermiddagen akkurat det samme spørsmålet. Hvordan kan vi glede oss til jul? Verden da var som nå. Den sto i «brann» med mange tusen barn i ytterste nød. Han fortsatte:

«Hvordan er det mulig å sette seg ned sammen med familien og synge «deilig er jorden» ?? Kan vi som kristne medmennesker stenge verden ute, late som om alle har det greit og ha en god julefeiring?

Og hans svar var: Du kan bidra med ditt fra der du er! Gi litt av din overflod, dersom du har, og gled deg over at ditt bidrag gjør en forskjell for noen der ute. Men ta så «capsen med skylappene» på, og gled deg over at DU er noe for noen rundt deg og gled deg over det. Verden blir ikke et bedre sted over at du sturer. 

Jeg tror det gjelder i dag og. Det er bra å reflektere, men vi kan ikke hjelpe noen dersom vi ikke finner rom for å glede seg i hverdagen.

Og da minnes jeg en hendelse fra førjulstid midt på femtitallet. I våre juleforberedelser på Hjelle, hadde pappa et ærend inn på «Ryggjen». Inne ved Ryggjabrua, opp i bakkane, bodde han Rasmus med sin familie. Rasmus var noen år eldre enn pappa, og hans barn var jevnaldrende med mine eldste brødre Odd og Aasmund, så de var voksne.  Det var godt naboskap og jeg kjente Rasmus godt. I løpet av samtalen med Rasmus kom henvendelsen til meg som 6-7 åring: Om jeg hadde sett noe til Nissen?  Og det måtte jeg erkjenne at det hadde jeg ikke gjort.

«Au da sa han Rasmus. Det var ikkje bra. Nissen bruka å luske omkring for å sjekke opp der det var snille barn i garden. Dei hadde både sett spor i snøen etter han rundt i tunet, og sett han rundt florsdøra i skumringen på kveldane».  Så han Rasmus lurte på om jeg hadde vært slem i høst?

Dette var noe å tenke over. Rett nok var det ikke vanlig at det kom Nisse på julaften for personlig å overlevere pakker hjemme på Hjelle på den tiden, slik jeg husker det. Men vi hadde alltid fått fine gaver på julaften så det var klart at nissen hadde brukt å komme innom. Og jeg husker at mamma alltid brukte å laga til litt godt til Nissen på låven, slik at han kunne få med seg et godt måltid på veien. Men jeg hadde jo aldri sett han, eller spor etter han!!!

Mamma forteller seinere til meg at jeg hadde vært uvanlig stille og litt tungsindig denne kvelden etter turen til naboen. Og ho hadde spurt pappa om det hadde skjedd noe spesielt på turen. Pappa fortalte da om episoden med Rasmus og hadde blitt fly forbannet når han skjønte at Rasmus sin historie hadde skapt bry i barnehodet. Han husket at jeg på hjemturen hadde spurt pappa om han syntes at jeg hadde vært slem og ikke gitt vært snill nok med dyrene nå i førjulsvinteren. Og ifølge mamma hadde det ikke manglet på initiativ til både bære høy og måke i fjøsen, eller hente småpoteter til grisene denne kvelden.

Så senere mens vi spiste kvelds denne kvelden, fikk jeg plutselig øye på et svakt lys som skimret under stabburet utenfor kjøkkenvinduet. Det kunne se ut som lyset fra en fjøslykt, men veldig svakt. Men jeg så «tydelige» skygger av en rødkledd skikkelse som så ut til å ha skjegg som snek rundt under stabburet. Og mamma var sikker. Det var Nissen.

Jeg mener å huske at jeg krommet beina rundt varmesteinen innpakket i en ullsokk som lå nederst i senga i det kalde soverommet denne kvelden og sovnet med et ekstra smil rundt munnen. Neste dag skulle jeg følge spora til nissen? Kor gikk de videre. Inn på Ryggjen??  

Følg med i siste del 3. «Snart julehelg. Er alt i hus»? Kommer på Bestetida.com julaften.

Bestens julehistorie i 3 deler desember 2016

Del 1. "Skitnesøndag"

 

Det er søndag 18 desember.  Det er 4. Søndag i advent,”Skitnesøndag”

I går var det julekalas i Hetlevikåsen hos Synnøve og Besten. 14 av våre barn, svigerbarn og barnebarn tilbords med god mat og drikke. Vi savnet Irene med familien, men det er ikke lett å få det til å passe for alle på samme tid.

Og vi har gjort oss flid. Det var masse mat, og god mat. Og i år som i fjor var det mye heimelaga. Ikke det at våre barn og barnebarn lider noe nød i hverdagen. Men både Synnøve og jeg vil gjere det vi kan for å vise at vi setter pris på at barn og barnebarn velger å sette av tid til å være sammen og sammen med oss en ettermiddag. Og dele samværet med god mat og drikke og la praten gå blant både store og små. Vi føler oss privilegert.

Vi føler oss heldige som har hatt denne tradisjonen i 10 år. At vi samler så mange som vi kan en kveld før jul. For å smake på litt av julematen mens både smultringer og kromkanene er ferske og smaker best. I mange år var det tradisjon at det var lille julaften. Men etterhvert som barna feirer julekvelden mange ulike stader, må vi legge den til nærmeste helg forut. I år laget vi en hjemmesnekret” matkasse” fylt med ulike godsaker. Og den falt i smak”

Litt sånn julekalas som i Katthult, hos Ida og Emil i Lønneberget hos Astrid Lindgren.

Og da går mine tanker tilbake til min barndomsjul på Hjelle på slutten av 50 tallet. Mine minner om adventstid, og juleforberedelser på en liten bondegård i Førde. En tur på kjøpesenteret på Vestkanten nå i juletstria” står i stor kontrast til mine minner om hvordan førjulstiden var.

Men hva med”skitnesøndag.” I følge Store Norske Leksikon er det navnet på siste søndag før jul, og har sin årsak i at folk flest IKKe tok helgedagsfreden så nøye denne søndagen.

Det var nok den gang som nå så mye som skulle gjøres og så lite tid.

Slik jeg husker det, så var skitnesøndag siste frist for alt som skulle gjøres før Jul. Denne søndagen syntes selv min mor at det var lov å bryte helligdagsfreden, og sjøl om ho ikke tilhørte den strenge menigheten, hadde ho trua i orden. For nå var det siste innspurt. Jeg husker at det var mange ekstra oppgaver i hus og heim. Det var siste mulighet for slakt av kjøtt som skulle brukes i julehødtida. Sauen var nok slakta for lengst for store deler av dyret skulle saltes og tørkes i de kalde, men tørre høst og førjulsvintermånedene.

Nå i adventstida var det julegrisen som skulle til pers. Julemenyen var mer allsidig og variert enn vi opplever i dag. Det var både sauekjøtt, grise kjøtt og kjøtt kaker. Og ikke minst skulle det lages sylteflesk og leverpostei og julepølse.  Og da måtte det fyres i eldhuset. Det trengtes mye varmt vatn under slaktinga, og vannet ble varmet i den store gryta som hang over grua i eldhuset. Litt usikker på når det kom vann i springen på kjøkkenet på Hjelle. Jeg mener å huske at vi gikk i kjelleren og bar vatn til gryta. For det var lenge før det var vanlig med varmtvannstank.

I tillegg ble noe av kjøttet som skulle saltes og tørkes, også hengt til røyking over grua oppunder eldhustaket i eldhuset. Gode eksempler på «Multitasking» alt den gangen.

Og nå rundt skitnesøndag ble det på nytt fyrt under gryta. Det skulle mye varmtvann til å gjennomføre den store julerengjøringen. Jeg husker at jeg gikk sammen med mamma til ho Lovisa i Hovdehåja for å spørre om kor tid ho kunne hjelpe til med «rundvasken». Det var vanlig det, at man hjalp hverandre i denne tida. Det gikk med en til to dager fra morgen til kveld når både kjøkken, «staua» og «bua» som var bestestua, skulle gjøres rent med varmtvann grønnsåpe og skurekost. Det var den gamle gode faste brune grønnsåpen, i tillegg til «sunlight» såpestykke.

Det var nok ikke bare på Hjelle ho Lovisa var med og tok et tak. Det var tungt å stå på kjøkkenbordet og skure taket i kjøkken og stua. Og resultatet så vi når ho Lovisa vart gammel. Ho var så kroket i ryggen at ho nesten gikk i vinkel.

På denne tida var det best å holde seg i god avstand, og finne på noe annet. Men resultatet var merkbart. Det luktet reint og godt og grønnsåpe i hele huset.

I tillegg fikk sengetøyet enn omgang når først det var varmt vatn tilgjengelig. Det var derfor viktig å «time» rengjøringen til at det var opphold, mildvær og trekk i luften, slik at både hus og klær fikk tørke.

Manfolka var i vedahuset og hogg opp juleveden. Også i fjøset ble det lagt litt ekstra i juleforberedelsene. Dyrene skulle ha litt ekstra inn i julehelga, og dette måtte forberedes. De siste nepene /kålrabien ble tatt inn og lagt til tining i fjøsgangen slik at de kunne kuttes opp og være det ekstra gode sammen med kokte småpoteter til både sau, gris og storfe i jula.

Og på kjøkkenet var nå mat os fra tilbereding av hodesylte, leverpølse og blodpudding luftet og vasket ut. Og erstattet av den vidunderlige lukta av nystekte pepperkaker, smultringer, sjakkruter, kromkaker og alle de andre godsakene, for det måtte være syv sorter kaker til Jul.

Nå forlot jeg ikke kjøkkenet frivillig. Det var heldigvis noen uhell under stekingen slik at godsakene noe kunne smakstestes. Men mamma var nøye på at kakeboksene ble trygt forseglet og låst inn i det store nederste, venstre rommet i bufeen i bua. Og nøkkelen lå trygt i forklelommen til mamma. (Noen år senere fant storebror Svein ut at det var mulig å komme inn til kakeboksene ved å ta ut den ulåste skuffen over dette rommet i bufeen. Mamma fikk seg derfor noen overraskelser når boksene ble tatt fram for å fylle på kakefatene julaften.) 

Ja for det var 1. Juledag som var ordentlig jul. Julaften var arbeidsdag fram til kl 17.

Vi hadde alltid sunnfjordlefser på bordet i Jula. Men jeg husker ikke at de ble bakt på Hjelle. Jeg husker godt at steikehella ble varmet på den store vedfyrte komfyren som sto i kjelleren på Hjelle. Den hadde nok stått på kjøkkenet, men etterhvert som vi hadde fått elektrisk ovn med 3 kokeplater og stekovn, ble det satt inn en moderne Jøtul 602 på kjøkkenet i 1 etage. Den var vesentlig lettere både å fyre opp og holde lunk gjennom kalde netter. Det var bare slik oppvarming i huset på Hjelle.  Og jeg husker godt at det ble stekt flattbrød i kjelleren, men kan ikke huske lefseproduksjon. Jeg tror derfor at mamma gjorde dette i samarbeid med tante Nikka på Terva. (Mammas søster) og det var kjempegode lefser.

Det var alltid fyr i ovnen på kjøkkenet vinterstid. Det meste av indre aktivitet vinterstid var på kjøkkenet. Det var allrommet, og med katten malende under ovnen. Ja, med unntak av de gangene at en eller annen for tidlig født grisunge måtte få ekstra varme og tilsyn for å overleve. Da lå den i en trekasse inn til ovnen på kjøkkenet. Da flyttet pus i fjøsen.

Den store etasjeovnen i staua ble fyrt opp enkelte kvelder og fra morgenen på søndagen. Bua ble kun brukt i høgtidene. Denne gamle store etasjeovnen var både lunete og laget mye røyk før det ble skikkelig fyr. Men når nesten 2 meter høg ovn først begynte å gi varme fra alle ovns-etasjene, kunne vi etterhvert åpne døra ut i trappegangen og slippe litt varme opp til soverom i 2 etasje.

Bestemor (farmor) bodde i 2 etasje og disponerte kjøkken, stue og kammers. Her var også alltid fyr i kjøkkenovnen. Mens kaminen i stua berre ble fyrt opp når onkel Daniel eller John var heime. Mao gikk det med mye ved i hverdagen, og nå framfor julehøytiden måtte det hogges ekstra mye slik at vi ikke måtte hogge ved i julehelga. (derav hogge og bære ved i Prøysenvisa)

Følg med i del 2. Kem er nissen? Kommer snart på Bestetida.com

 

 

 

 

Her vil jeg dele "bestetida" som morfar og bonusbestefar/Abba.